Man kan se hjernen som et veisystem av forbindelser. De veiene som blir benyttet ofte, blir store og lette å finne. Men det kan være andre veier i hjernekartet, som er mer hensiktsmessige å bruke. De skal bare gås opp først.
Når man begynner å gå opp nye veier så utvikler de seg langsomt fra usynlige veier til etablerte ruter. Det gjør de, fordi hjernen er plastisk, noe som betyr at den er formbar og konstant foranderlig. Derfor kan den trenes til å skape nye tankemønstre og forbindelser. Og det kan være en god idé å arbeide med den egenskapen, fordi hjernen kan spille oss puss.
Den er nemlig innrettet slik at den liker å velge de veiene den kjenner. Så hvis man ofte har følt seg sint, vil hjernen også være raskere til å gripe den følelsen i andre situasjoner selv om det ikke er særlig smart. Men den reaksjonen kan endres. Forskere har i mange år arbeidet med strategier for hvordan man kan forme hjernen til bedre å takle den omskifteligheten og de utfordringene som hører til det 21. århundret. I vår moderne tid skal man, for å få en best mulig tilværelse, tenke mer på samspillet mellom mental og fysisk helse enn man tidligere har gjort. Man skal tenke på at avkobling med spill og moro er godt for helsen. Den veibanen mennesker i alle år har hatt i hjernen, om at å lykkes i arbeidslivet ordner opp i alt stemmer ikke lenger, og har vel aldri egentlig vært korrekt, avkobling og sosial glede er vel så viktig i vårt omskiftelige og «hurtige» samfunn.
Vi lever i en verden som går fort. Vi blir møtt av utrolig mange inntrykk, forventninger og krav, og det vil si at vi skal finne ut hvordan vi holder hodet over vannet og følelsene i balanse. Hvordan sikrer vi likevekt mellom krav og ressurser. Det er ikke en lett balansegang å mestre. Og flere av oss befinner oss i livssituasjoner, hvor kravene til oss – inkludert de innbildte kravene – langt overstiger de ressursene vi har. Det øker sannsynligheten for dårlig mental helse. Opp til en halv million mennesker føler seg utbrent på jobben, mens omkring hver sjette person utvikler symptomer på depresjon i løpet av livet.
Det er viktig å være oppmerksom på strukturer og kulturen omkring oss fordi de setter noen rammebetingelser for hvordan vi liker oss. Men det er også viktig å forstå hjernens formbarhed, slik at vi unngår å bruke for mye energi på situasjoner vi ikke har styr på, og i stedet bruke energien på det som kan påvirkes.
Èn metode går ut på å omfortolke måten å se verden på ved å utnytte hjernens formbarhed. Velger man for eksempel å se svigerfamilien sin som krevende og irriterende, eller endrer man synet sitt for dermed å få rådighet flere ressurser? Bruker man energi på å bli irritert på en kollega med en annen arbeidsprosess, eller kan man endre tolkningen sin til en takknemlighet over vedkommendes grundighet?
Man kan endre seg ved å kaste nye blikk på en konflikt eller et irritasjonsmoment. Kanskje ved å sette seg i andres sted. Kanskje ved å forestille seg hva ved situasjonen man kan være takknemlig for i fremtiden. Kanskje ved å tenke det andre ville si til problematikken. Man fortsetter med å endresynet sitt, til man når en troverdig forståelse som gir mening.
Det er givende for en selv, men også for dialogen mellom partene i situasjonen, fordi man gjennom omfortolkninger kan berolige hjernens trusselsystem, som blir aktivert når en situasjon oppfattes som farlig og får følelsene til å løpe.
Nettopp følelsene er det viktig å være oppmerksom på hvis man skal lykkes med en endring og handle hensiktsmessig.
Vi skal ta følelser seriøst, men vi skal kanskje ikke ta altfor radikale beslutninger på bakgrunn av dem. Følelser er en tilbakemelding på hvordan man tolker situasjonen akkurat nå. Derfor er det også ofte følelsen man legger først merke til, for at man man så kan spørre hvilken tolkning, det utløser den følelsen-
Det er ikke sikkert at følelsen viser rett vei. Hvis man for eksempel føler at sjefen er irriterende er det ikke gitt at han «er» det. Det kan være et uttrykk for en kobling hjernen har skapt mellom sjefen og en anstrengende oppgave, eller at hjernen tyr til en forbindelse den kjenner – en tydelig vei – fordi det er enkelt for den å gjøre det.
Derfor anbefaler man at man registrerer og anerkjenner følelsen. Det nytter ikke å forsøke å undertrykke den fordi det bare vil gjøre forbindelsen som allerede er skapt i hjernen mer intens. Det man til gjengjeld kan gjøre for å handle «hjernesmart» i situasjonen er å leke seg til å etablere nye forbindelser.
Hver gang man finner en ny tolkning på situasjonen, for eksempel at sjefen har stor tiltro til ens evner, men at han selv er under press og derfor sender presset videre, at den anstrengende oppgaven er en mulighet for å øve seg i å sette grenser osv., blir den opprinnelige forbindelsen mellom sjefen og irritasjon «forstyrret», mens ny forbindelse blir laget.
Hjernens plastisitet gjør det mulig ikke bare å endre vaner og handlemønster, men faktisk endre ens syn på og forståelse av mennesker og vilkår, som man kanskje ville ønske var annerledes hvis man selv kunne bestemme, men som man med fordel kan trene seg opp i å kunne håndtere.
